Etter å ikke ha sett Smiley Club barna på over 1 måned drar jeg ut på dormitoriet. Jeg blir møtt av søte barnefjes, kyss og klemmer, men ingen Røde Kors frivillig i sikte.
Det hender at folk er litt sene i Armenia, så jeg setter meg ute på trappen sammen med noen av barna og ventet. Ganske fort blir jeg kapret til et ballspill. Jeg skjønner ikke så mye, men blir dyttet inn og ut av spillet av barna. Så brekker himmelen, og regnet tvinger oss inn. Jeg har et dilemma. Ingen frivillige har kommet, og jeg står der med nøkkelen i lomma og15 forventningsfulle barn rundt meg. Greier jeg å holde styr på disse viltre ungene alene?
Jeg peker opp på rommet ovenfor og prøver å formidle at de må være stille slik at ikke naboen skal komme og kjefte på oss. De nikker, men glemmer seg med en gang de er innenfor døren. Mens jeg har vært og jobbet i regionen har de nemlig lært en dans og sang til Askepott stykke som de bare ”må” vise meg. De frivillige har gjort en god jobb, barna vrikker på kroppen og synger med en glede som er vanskelig å forklare. Det er gøy å se på dem, men dansen og sangen er litt for høylytt og jeg begynner for alvor å bekymre meg for naboene.

Jeg går fra dormitoriet litt skuffet fordi ingen av de frivillige kom, men samtidig med en god følelse inni meg. Tenk at de to jentene kom og hjalp meg helt på eget initiativ. Det virker som Smiley Club er viktig for alle som bor på dormitoriet. Tiltross for at ingen av de frivillige dukket opp, har jeg fått sett hvordan de som bor på dormitoriet trår til hvis det trengs. Det har vært en god dag på jobben.
1 comment:
Meget bra jobba Kaja, det er folk som deg som virkelig gjør en forskjell. Sjekk ut min side www.pimes.org hvis du var interessert i midtøstlige saker. (litt lite oppdatert pga skolen i det siste)
Post a Comment