Hva har dere lyst til å gjøre i dag da? Tegne, tegne, tegne skriker barna. Så løper de bort til meg og gir meg kyss på kinnet. Jeg puster lettet ut, de furtende leppene og de fornærmede fjesene fra sist gang da vi fordelte roller til en teateroppsetning av Askepott er borte. Kanskje har de forstått at ikke alle kan ha hovedrollen, eller så er de bare glad for å se oss, og tar fram leppa igjen når replikk øvingen setters i gang for alvor.
I over 3 år har frivillige fra ungdomsavdelingen i Røde Kors arrangert aktiviteter for fattige barn. Noen av barna har foreldre som flyktet til Armenia på grunn av krigen med Azerbaijan, andre er bare vanlige barn som bor og lever i kummelige forhold.
Julia Khaehatryan, koordinator for prosjektet og tidligere frivillig, husker godt at de startet opp Smiley Club.
”Jeg husker første gangen vi tok med barna til dukketeater, og noen av mødrene kom bort til meg og sa at barna deres ikke kunne delta. Jeg skjønte ikke hvorfor, og fortalte dem at vi hadde mange frivillige som kom til å passe godt på barna. Så sa en av mødrene: Jeg har ingen penger til å betale for at datteren min kan være med. Jeg fortalte dem at Røde Kors kom til å betale for alt, og de ble så glade. ”
En liten jente sitter ved siden av meg og drar meg i armen mens hun babler i vei på Armensk, jeg roper på en av de frivillige for å få en oversettelse. Jenta vil at jeg skal finne en linjal til henne. Et par minutter senere begynner hun å snakke med meg igjen, kanskje er hun for ung til å skjønne at det finnes dem som ikke skjønner så mye armensk?
For tiden jobber ungdomsavdelingen med å utvide Smiley Club, slik at Røde Kors kan nå flere barn med leksehjelp, turer til teater og tivoli. FN regner med at rundt 2/3 av befolkningen i Armenia lever på under 4 dollar dagen. Det påpekes også at forskjellen på rik og fattig gjør at noe av befolkningen blir marginalisert. ”..inntektsforskjeller og sosial utstøting av ulike befolkningsgrupper fører til stor fattigdom.”[1] [2]
Herlig intetanende om tall og statistikk fra FN beundrer barna hverandres tegningen, og søker ros fra de frivillige. ”Den er kjempe fin” sier jeg, og blir belønnet med et smil som smitter og lokker tankene vekk fra Armenias urettferdigheter og over til et ubrukt ark og noen fargestifter som lubbene barnehender venter utålmodig på.
I over 3 år har frivillige fra ungdomsavdelingen i Røde Kors arrangert aktiviteter for fattige barn. Noen av barna har foreldre som flyktet til Armenia på grunn av krigen med Azerbaijan, andre er bare vanlige barn som bor og lever i kummelige forhold.
Julia Khaehatryan, koordinator for prosjektet og tidligere frivillig, husker godt at de startet opp Smiley Club.
”Jeg husker første gangen vi tok med barna til dukketeater, og noen av mødrene kom bort til meg og sa at barna deres ikke kunne delta. Jeg skjønte ikke hvorfor, og fortalte dem at vi hadde mange frivillige som kom til å passe godt på barna. Så sa en av mødrene: Jeg har ingen penger til å betale for at datteren min kan være med. Jeg fortalte dem at Røde Kors kom til å betale for alt, og de ble så glade. ”
En liten jente sitter ved siden av meg og drar meg i armen mens hun babler i vei på Armensk, jeg roper på en av de frivillige for å få en oversettelse. Jenta vil at jeg skal finne en linjal til henne. Et par minutter senere begynner hun å snakke med meg igjen, kanskje er hun for ung til å skjønne at det finnes dem som ikke skjønner så mye armensk?
For tiden jobber ungdomsavdelingen med å utvide Smiley Club, slik at Røde Kors kan nå flere barn med leksehjelp, turer til teater og tivoli. FN regner med at rundt 2/3 av befolkningen i Armenia lever på under 4 dollar dagen. Det påpekes også at forskjellen på rik og fattig gjør at noe av befolkningen blir marginalisert. ”..inntektsforskjeller og sosial utstøting av ulike befolkningsgrupper fører til stor fattigdom.”[1] [2]
Herlig intetanende om tall og statistikk fra FN beundrer barna hverandres tegningen, og søker ros fra de frivillige. ”Den er kjempe fin” sier jeg, og blir belønnet med et smil som smitter og lokker tankene vekk fra Armenias urettferdigheter og over til et ubrukt ark og noen fargestifter som lubbene barnehender venter utålmodig på.
Etter et par timer pakkes fargestiftene ned, og vi klemmer barna adjø, vel vitende om at neste gang venter øving på replikker, og da er det fare for at smilene er gjemt og leppa henger ut hos noen av dem.
No comments:
Post a Comment