Juleaften med nokke attåt

Plutselig befinner jeg meg omringet av gamle damer, som skravler i vei på Armensk og gir meg klemmer. De spør om jeg ikke fryser i den tynne kjolen min, og jeg smiler tappert.
Det er juleaften for oss i Norge, men i Armenia er det en helt vanlig søndag. Rannveig og jeg befinner oss langt vekk fra feit julemat, familie og store pakker. Og har oppmerksomheten fra 18 bestemødre og bestefedre rettet mot oss. Hvordan gikk dette til?

I Armenia har Røde Kors to programmer som hjelper ensomme eldre, det ene tilbyr selskap mens det andre deler ut mat. To forskjellig avdelinger har ansvaret for de ulike aktivitetene, og ungdomsavdelingen jobber med den sosiale delen. Sammen med de frivillige bestemte vi oss for å kombinere mat og sosial omgang, og inviterte de gamle på fest.

Problemet var penger. I et bunnskrapt budsjett var det ingen penger å hente, så vi bestemte oss for å spørre det lokale næringslivet om hjelp. Brev ble skrevet, og levert ut personlig til mange mektige menn i lokalsamfunnet. Det var en tung prosess, og hver krone (dram) ble feiret med klemmer og klapping blant de frivillige. Da dagen for innkjøp av mat og pynt kom, hadde vi ingen stor sum å bruke, men nok til å fylle bordet med kaker, frukt, varm drikke, rundstykker og sjokolade. Dessuten ble vi sponset med buss til å hente og bringe de eldre som bodde lengst unna.

Langbord med mat og drikke, og engasjerte Quiz deltakere

På programmet sto mat og drikke, fremføring av norske julesanger, quiz med flotte hjemmelagde gaver og underholdning fra handikappede barn. Artur, en tidligere ungdomsdelegat til Norge, og jeg var verter for kvelden. Med jukselapp i hånden, stammet jeg fram noen setninger på Armensk, til varm applaus fra gamlingene. Vi spiste, skravlet, sang og hadde quiz, og alle stor koste seg.

Artur og jeg som verter.

Da tiden nærmet seg for underholdning fra barna, og ingen barn var kommet, fisket vi fram en telefon for å høre om det var lenge til de kom. I ikke uvant Armensk stil, var svaret at de ikke rakk å komme, så da sto vi der med en time å fylle. Heldigvis tok bestemødrene utfordringen på strak arm og sang gamle sanger. En av dem sang så tårene trillet på mannen.

Så ble jeg takket og klemt av 18 rynkete kinn. Også var en juleaften jeg vil huske resten av livet over.